HE AIN'T HEAVY, HE'S MY BROTHER

Har du hørt sangen "he ain't heavy, he's my brother" med The Hollies? Og har du lest om da Kain drepte sin bror Abel og Gud kom og spurte ham hvor Abel var? "Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?" svarte Kain.

I den nevnte sangen synges det videre: "his welfare is my concern". Jeg bryr meg om min bror, og ønsker at han skal ha det godt, derfor er det ikke tungt å være med og bære hans byrder. Det verserer mange forklaringer på hvorfor denne sangen ble skrevet, man vet nok ikke grunnen med sikkerhet, men det som går igjen i forklaringene er at dersom man anser medmennesker som brødre og søstre, så vil man bære hverandres byrder, støtte hverandre, være der for hverandre uten at det blir et tungt offer, men en selvfølge.

Kain derimot, hadde en annen holdning. Han sørget for seg og sitt, så fikk andre klare seg selv. Ja, han gikk ikke engang av veien for å drepe sin egen bror, bare han kunne sikre seg selv og sine behov. (Les mer i 1.Mos.4,3-9)

Jeg ønsker meg et hjerte som lider dersom mine brødre og søstre lider. Jeg ønsker å være den som bærer sammen med andre, som ikke snur meg en annen vei når jeg ser at noen har det vondt. Bibelen beskriver det som at alle mennesker tilsammen utgjør et legeme, og at dersom en del av kroppen lider, så har hele kroppen det vondt. Alle har vi vel prøvd tannverk f.eks. Det er så altoppslukende smerte at hele kroppen blir satt ut av funksjon når en tann verker. Slik bør vi også føle når vi ser andre mennesker har det vondt. Jeg har det ikke helt topp selv, dersom jeg ser at du har det vondt. "Om et lem lider, da lider alle lemmene med." 1.Kor.12,26.

Mitt ønske er å kunne si som i sangen: "he ain't heavy, he's my brother", og ikke som Kain: "Er jeg min brors vokter?"

BARNAS GLEDE

Hvem kan vel vise glede som et lite barn? De små er så ferske og ubesmittet av verdens elendighet at de kan vise sin glede på en fri og ren måte som ingen andre. Slik ønsker Gud at alle hans barn skal stråle. Når vi får gi Ham all søpla så vil vi bli mer og mer fri til å stråle og sprudle slik barna gjør. Slik Benjamin gjør på dette bildet :-)

KJÆRLIGHET

Det er mange tanker og oppfatninger om hva kjærlighet er. Noen tenker kjærlighet til barn, ektefelle, familie. Andre tenker kanskje på fysisk nærhet og sex. For noen er kjærlighet å gi en gave, eller å si gode ord, stryke på kinnet eller bruke tid sammen med den man elsker. Alle disse tingene er frukt av kjærlighet, men vi hører ofte om kjærlighet som tar slutt blant mennesker. Man kan "vokse fra hverandre", såre hverandre, ta ulike valg som gjør at kjærligheten blir kald og tar slutt. Dette er en betinget, begrenset kjærlighet.

Den kjærligheten som kommer fra Gud derimot tar aldri slutt, setter ingen betingelser og tåler alt. Gud elsker oss med agape-kjærlighet. Det vil si kjærlighet som elsker til tross for, ikke på grunn av. Han elsker deg og meg fordi han elsker oss, ikke fordi vi har gjort oss fortjent til det.

Han elsker alle like høyt, og det finnes absolutt ingenting vi kan gjøre for å få ham til å elske oss mer. Det finnes heller ingenting vi kan gjøre som kan få ham til å elske oss mindre. Ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet. Rom.8,35-39. Det er godt å vite at hva jeg enn gjør, så kan min himmelske far aldri slutte å elske meg. Når jeg vet det, så vokser kjærligheten i meg også, og jeg får lyst til å gjøre gode ting. Ikke fordi jeg må for å være en god kristen, men fordi jeg er høyt elsket for akkurat den jeg er. Vi kan så fort lage regler og bud for hvordan en god kristen skal være, men det holder aldri, i oss selv holder vi aldri mål. Men fordi Jesus har gjort alt som trengtes å gjøre, kan vi glede oss og hvile i det, og derfra kommer det god frukt i vår hverdag. Hvis vi elsker Gud og våre medmennesker, er det ikke fordi vi er så gode og flinke, men fordi han elsket oss først. 1.Joh.4,19.

Jo mer vi får se at han elsker oss gjennom alt, jo mer elsker vi også, for derfra kommer kjærligheten, fra selv å bli elsket.

Dersom jeg gir mine barn kjærlighet, vil de ha kjærlighet å gi andre. Om jeg bare gir dem kritikk, krav, harde ord, så vil de selv bli harde og ikke ha kjærlighet til andre, men bare streve for å bli gode nok, noe de aldri vil klare, fordi ingen blir bedre mennesker av hardhet.

Jeg har brukt mye av mitt liv og mye av mine krefter på å prøve å være god nok, prøve å få folk til å være fornøyd med meg. Det har vært et slit, for jo mer jeg strevde, jo mer ble jeg oppmerksom på min utilstrekkelighet, mine feil og mangler. Men da jeg kunne gi opp, få se at jeg er like verdifull og elsket uansett hva jeg klarer og ikke klarer, da snudde alt strevet til glede, og jeg kunne se at på grunn av Jesus så er jeg god nok. Da kommer gode gjerninger som en frukt av gleden, ikke som en plikt for å holde mål.

1 Kor. 13, 1 - 13
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet. Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt. For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent. Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

GLEDE

Vi har alle gode dager, dager som ikke er fullt så gode og dager som bare er mørke og triste. Vi har dager der vi er så langt nede at vi tror livet aldri vil bli godt igjen. Alt ser mørkt ut, vi klarer kun å fokusere på problemer, og er ute av stand til å se alt vi har å være takknemlig for. I mitt liv har det vært tunge ting, og i tillegg har jeg hatt en personlighet som lett slipper inn tunge, destruktive tanker. Men for noen år siden tenkte jeg mer og mer på at det står i Bibelen at vi skal glede oss alltid, glede oss under alle forhold. Jeg tror på alt som står i Bibelen, og tenkte at da vil jammen jeg også ha del i den gleden det står så mye om. Jeg tok for meg og leste, fra begynnelsen til slutten, alle steder ordet glede står nevnt. Det fikk vokse og gro i meg, og gradvis kjente jeg at selv om livet kunne være tøft, selv om jeg kunne ha det fryktelig, omstendighetene kunne se fullstendig håpløse ut, så hadde jeg en glede inni meg som ikke kunne tas fra meg. En predikant sa det så enkelt og morsomt en gang: "Jeg har prøvd sur, jeg har prøvd glad. Glad er best!" Gradvis har jeg opplevd mer og mer hvordan gleden vokser frem og gir en ufattelig styrke gjennom alle ting. Jeg har en veldig god venninne som også har opplevd tøffe tak i livet, og vi har snakket om dette mange ganger; hvor fasinerende det er at selv når livet raser sammen rundt en, så har vi evnen til å glede oss. Det er guddommelig, en gave fra himmelen, menneskelig sett komplett umulig. "Sørg ikke, for glede i Herren er deres styrke!" Neh.8,10. Jeg tror trygt jeg kan gå god for dette, jeg har ikke alltid opplevd livet som like givende og godt, men gleden finnes inni meg, og jeg slutter aldri å forundre meg over det. Det som Jesus gir oss, det varer, og man finner aldri en god erstatning på denne jord, uansett hvor lenge man leter.

HÅP

Jeg har brukt ordet "håp" som overskrift, fordi jeg synes håpet i oss mennesker er så fantastisk. Vi kan bli knekt og knust, bli fratatt verdighet, selvfølelse, glede og det meste i livet, men håpet ser ut til å være det siste som forsvinner i et menneskes liv. Selv har jeg opplevd mye som har gjort vondt, men håpet om at noe bedre ligger foran har holdt meg oppe. Gud har lagt det ned i alle mennesker; evnen til å holde fast på håpet om et godt liv og en evighet med Ham. Jeg fikk et løfte for flere år siden om at jeg skulle "se opp til Gud og stråle av glede". Da mer og mer i mitt liv gikk nedoverbakke, lurte jeg på om jeg noen gang skulle få se løftet gå i oppfyllelse, men noe i meg klarte å holde fast i det, jeg klamret meg til troen på at jeg skulle få stråle av glede, og det var med på å gjøre at jeg ikke ga opp. Mennesker kan oppleve så ufattelig mye smerte i livet, men håpet om noe bedre er der uansett hvor mørkt ting ser ut. Vi håper på noe vi ikke ser, ellers hadde det ikke vært håp lenger. "Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet." Rom.8,24-25. Jeg er glad for at Gud har gitt meg håpet, jeg hadde ikke sittet her i dag og skrevet dette om ikke det var for at jeg i mine mørkeste, tyngste dager har hatt et håp, tross alle omstendigheter.