DØM IKKE ETTER DET DERE SER!

På fødeavdelingen på sykehuset ligger to nyfødte gutter, side om side i de små sengene sine. De har kommet til verden samme dag, og mødrene deres deler rom på avdelingen. Begge to er uskyldige og hjelpeløse, fullstendig avhengig av at andre tar seg av dem og dekker alle deres behov.




Lille Marius sin mamma er lykkelig. Hun og mannen har ventet på dette barnet. De har gode, trygge jobber, hus, bil, god økonomi, i det hele tatt ligger alt til rette for det nye familiemedlemmet. På nattbordet hennes står det så mange blomstervaser at det nesten ikke er plass til dem alle. Babyen har fått haugevis av bamser, klær og andre gaver. De har hatt besøk av stolte besteforeldre, tanter og onkler i tillegg til at barnets pappa er der så mye han kan. De gleder seg til å reise hjem og starte livet sammen med Marius.




Thomas sin mamma ligger på det samme rommet. Hun gråter når ingen ser henne. Faren til Thomas er forlengst forsvunnet ut av livet deres, og han har ingen interesse av å treffe sin nyfødte sønn. Morens foreldre kommer ikke på besøk. De synes datteren har tatt så mange feil valg i livet, havnet i så mye trøbbel, at de har gitt henne opp. Spesielt ille ble det for dem da hun skulle bære frem et barn som ikke har en far og ingen fremtid. Thomas og mamma er helt alene i verden. Hun elsker gutten sin, men hun er livredd for fremtiden.




Marius vokser opp i et trygt og godt hjem. Han gjør det godt på skolen, han er sosial, flink i idrett og populær blant vennene og etter hvert hos jentene. Han får seg en god utdannelse, en godt betalt jobb, han gifter seg med sin kjæreste gjennom mange år og de har det stabilt og godt.




Thomas derimot får en turbulent oppvekst. Hans mor føler seg ensom og redd, og havner i armene på feil menn. Det er stadig bråk og uro i hjemmet deres. Noen av mennene er voldelige, både mot moren og Thomas. Inni Thomas blir det mer og mer hardt. Som barn hadde han et mykt hjerte og han trodde alltid ting skulle bli bedre, han tviholdt på håpet. Men med årene forsvant håpet fordi han forsto at ting ikke kom til å bli bedre. Hans mor ble mer og mer trist og likegyldig, og Thomas gjorde som han ville. Han havnet i trøbbel, fikk venner som ruset seg og livet gikk fort nedforbakke.




En dag er Marius ute og går tur sammen med sin lille familie. Han er tilfreds med livet, det er slett ikke verst å leve tenker han. Men han synes det er ille å se alle rusmisbrukerne som ødelegger gatebildet. De tigger penger og plager andre mennesker. "De har valgt rusen, jeg har valgt å ikke ruse meg, så enkelt er det, og da får de ta konsekvensene av sine valg" tenker Marius. "Jeg har gjort fornuftige valg i livet, mens de har valgt annerledes og nå kan de takke seg selv. I tillegg snylter de på mine skattepenger og er kun en byrde, en pest og en plage for oss som vil leve ordentlig og ha fred og ro." Thomas sitter på gaten, han har en kopp foran seg med teksten: "Jeg er narkoman, vil du hjelpe meg med noen kroner?" Idet Marius går forbi sender han Thomas et blikk fylt av forakt. Thomas fikk stadig disse blikkene, men han ble aldri vant til det. Det var like vondt hver gang. Idet Marius passerer Thomas, hvisket han en kommentar til sin kone, og de ler godt mens de går videre.




Neste dag var Thomas sin siste dag i denne verden. Overdose. Et uhell kanskje? Eller med vilje fordi han ikke orket mer? Thomas hadde fått fred ihvertfall, nå var han hjemme i himmelen hvor ingen foraktet ham. Jesus så aldri en skitten, plagsom rusmisbruker. Han så den lille babyen som kom til verden, et barn han elsket og hadde gitt sitt liv for. Og han elsket ham like mye, uansett hvordan livet hans var. Han så bare sin elskede gutt. Og han forsto hvorfor alt hadde gått så galt. Han så at Thomas aldri hadde hatt en sjans til noe annet liv. Han hadde ingen valg. For Marius derimot var alt tilrettelagt fra han kom til verden. Det var ikke Marius sin fortjeneste at han fikset livet. Og det var ikke Thomas sin feil at det gikk så galt. De kom til verden helt like, uskyldige og hjelpeløse, fullstendig overlatt til de som skulle gi dem omsorg.




"Døm ikke etter det dere ser" står det i Bibelen. Gud forstår, han ser bak tingene, han ser hvorfor ting har blitt som det har blitt, hva andre har påført uskyldige mennesker, og han elsker alle med samme kjærlighet. For Gud er det ingen forskjell på Thomas og Marius. Han er ikke mer fornøyd med Marius fordi han gjorde det beste ut av livet. Og det smerter Jesus å høre hver gang noen håner og forakter et av hans elskede barn.




La oss ikke dømme, men respektere alle mennesker like mye. Kong Salomo og Jørgen Hattemaker stiller likt når de en dag skal stå ansikt til ansikt med sin Skaper.

Hopp av glede!

Tross alt, så er det godt å være til. Jeg sier tross alt, for er det noe jeg har prøvd i livet, så er det motgang og nederlag. Men det som er så fantastisk med oss mennesker, er at dersom man unngår å bli bitter og holde fast på smerten, så gjør motgangen at vi blir sterkere, gladere, klokere og mer takknemlig over alt som er godt i livet.

Tell velsignelser, ikke forbannelser. Takk Gud for lyset istedenfor å forbanne mørket. Midt i all trengsel er det ingen trengsel, for når vi har kommet gjennom og ut på den andre siden, er det som om ikke noe av det vonde skulle ha hendt oss i det hele tatt. Akkurat som når en kvinne føder; når fødselen er over er det bare glede og all smerte er glemt. Midt i smerten og i kampene våre kan vi holde fast i håpet og vissheten om at Gud fører oss gjennom og gjør oss sterkere gjennom smerten.

Psykologer er bra å ha, veldig mange av dem gjør en fantastisk jobb og hjelper oss ofte å se ting klarere. Problemet er som regel at de har diagnosen, de har de rette ordene for det vi sliter med, men de har ikke svaret. De har ikke Jesus. Det kan i øyeblikket gjøre godt å høre at et menneske forstår oss og setter ord på ting for oss, men livet blir liksom ikke så mye bedre allikevel. Vi blir ikke fri. "Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri" står det i Bibelen. Et annet sted står det: "Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri" Jesus viser oss sannheten om alle ting i våre liv. Sannheten om hvorfor vi tar feil valg, hvorfor vi er såret, hvorfor vi sitter fast i diverse hengemyrer. Og når han viser oss sannheten omkring disse tingene, og viser oss hvor utgangen er, da blir vi virkelig fri. Og vi opplever en frihet som er permanent og som ingen kan ta fra oss.

Så gå til han som har skapt deg, som har satt deg sammen og vet hvordan alt i deg fungerer, både fysisk og mentalt. Han vet hva som trykker deg ned og holder deg i fangenskap. Og han vet hva du trenger for å la Ham bryte lenkene og sette deg fri. Virkelig fri! Og hopp og dans av glede, for vi har en Far i himmelen som elsker sine barn, og ønsker å se oss leke og fryde oss som de barna vi er skapt til å være.

BENJAMIN-LYKKENS SØNN

Benjamin er 3 år. Han er en solstråle, et sjarmtroll, en som gjør andre glad, en masekopp, en rotekopp, en ertekopp, en tålmodighetsprøve, en hjerteknuser, en nysgjerrigper, en humorist, en grisunge, en stabukk og verdens beste lille gutt. Det å ha en 3 åring er aldri kjedelig, og det gjør at man kjenner at man lever :))

La meg få være en giver :-)

I dag ble det så stort for meg at det var en ny dag. Det er noe vi pleier å ta som en selvfølge; vi står opp, den ene dagen er ofte ganske lik den andre, vi får unna våre gjøremål og om kvelden legger vi oss. Sånn går dagene, ukene, månedene og årene, og vi glemmer ofte å stoppe opp og tenke over hva vi egentlig driver med. Livet er en gave, det er ingen selvfølge at jeg er til, at jeg bor i et godt land, at jeg har familie og venner som gjør livet mitt godt å leve eller at jeg er frisk og kan stå opp av sengen hver dag. Vi har mat på bordet hver dag, klær på kroppen og tak over hodet. Og vi har mennesker rundt oss som vi kan gi kjærlighet og få kjærlighet av.

Disse tingene kan ofte bli klisjeer, vakre, gode ord som vi lirer av oss. Men akkurat i dag ble det en virkelighet for meg, jeg ble dypt takknemlig over alle mine velsignelser.

For min del går takken til min Far i himmelen. Han er den som skal ha ære for alt som er godt i mitt liv. "Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne?" Matt. 6,25. Herren sørger for oss, det er han som har gitt oss livet, det er han som holder liv i oss hver dag, og det er han som ser våre behov og gir oss det vi trenger.

Det man da kan spørre seg om er hvorfor så mange mennesker lider. Hvorfor finnes det folk som tror på Jesus, men allikevel opplever sult, nød, vold, krig etc. Til dette har jeg ikke noe godt svar. Jeg lurer på det samme, jeg stiller stadig spørsmål og undrer meg. Men en ting har jeg kommet frem til. Det jeg først og fremst bør spørre om er: Hvorfor tillater JEG at mennesker lider? Jeg kan kun svare for hva jeg selv gjør, det eneste ansvar jeg har er hva jeg gjør eller ikke gjør for at verden skal bli et bedre sted å leve. Og det er det Jesus en dag vil spørre meg om også: hva har du gjort og hva har du ikke gjort for mine minste? Jeg er på ingen måte rik, men i forhold til alle dem som hver dag dør av sult, er jeg millionær. Og vi har vaner og forbruk i vårt samfunn som vi burde skamme oss over. Så mye vi tror vi bare MÅ ha, mens vår bror og søster ligger og sulter ihjel ved siden av oss.

Min bønn er at mitt hjerte skal bli varmere, at medlidenheten skal bli større og egoismen og grådigheten mindre. La meg få dele og gi av det jeg har og ta mitt ansvar for mine medmennesker. La det bli en sann glede å gi. Ikke for å oppnå noe, eller selv å få noe, men for å være den Jesus vil jeg skal være, for å være mot andre slik jeg ønsker at andre skal være mot meg.

Det er ikke Gud vi skal skylde på når vi ser urettferdigheten i verden, men hvert enkelt menneske har ansvar for hva de gjør eller ikke gjør for å rette opp urettferdigheten. La dette bli en bønn i våre hjerter: at vi skal få oppleve gleden ved å dele :-)