Sårede mennesker

Mange mennesker er forvirret og desillusjonerte på grunn av personer som har representert Jesus på en feil måte. Jeg snakker stadig med folk som aldri kunne tenke seg å bli en kristen, fordi de har møtt bud og regler, pekefingre og fordømmelse, synd og skam hos de som egentlig skulle vist dem hvem Jesus er. Man kan også lese om dette i bøker og media; noen har til og med tatt skrittet fullt ut i den motsatte retning, og blitt ateister.

Den Jesus jeg kjenner kommer ikke med pekefingeren for å arrestere meg hver gang jeg dummer meg ut og ikke klarer å leve som jeg burde. Nei, han kommer med to åpne armer, som bare ønsker å omfavne meg og gi meg kjærlighet. Mange kan innvende mot det jeg sier her, og argumentere med at "da blir det ingen omvendelse, dersom man bare viser kjærlighet og ingen formaning". Dersom du vet at du formaner i kjærlighet, og at du har vunnet vedkommendes tillit før du åpner munnen, så er det riktig å snakke hverandre til rette. Men om man formaner fordi man har gjort det til sitt "kall" å gå rundt og finne andres feil, så er det best man holder munn og feier for egen dør.

For min del har jeg opplevd at det aller viktigste har vært å se at jeg er god nok, at jeg er verdifull og elsket med en evig kjærlighet. Når jeg har fått oppleve dette, har det gitt god frukt - helt av seg selv. Jeg har ikke behøvd å streve for at frukten skulle komme, like lite som et epletre trenger streve for at det skal komme epler - de bare kommer av seg selv, så sant vekstforholdene ligger til rette for det. Det vi først og fremst må gi til våre medmennesker er muligheten til å se sin verdi, å se hvem de er i Kristus. Ren og rettferdig, tilgitt og elsket. Klarer vi å peke på det, så vil ting begynne å skje rett foran øynene våre.

Dersom vi får Den Hellige Ånd, vil han overbevise oss om synd som vi bør vende oss bort fra. (Joh. 16, 8).

Det er også veldig godt å vite at Gud har satt opp en måte for oss å leve på, gjennom sitt ord, for at vi skal ha et best mulig liv. Han har ikke satt opp en masse bud og regler for å kunne sitte og følge med om vi holder dem, og bli sint og streng når ikke vi klarer det. Nei, det er fordi han elsker oss at han har gitt oss oppskrifter på gode løsninger. Hvorfor gir vi som foreldre, gode råd til våre barn? Fordi vi regner med at det er de beste løsningene for dem, og fordi vi håper at de vil bli spart for smerte ved å følge våre råd. Slik er det også med Bibelen; Gud vet vårt beste, og har skrevet gode tips og råd til alle livets valg og situasjoner. Vi er fri til å følge dem eller ei, men vi får det godt dersom vi hører på hans råd.

Mange har vokst opp med religiøsitet. Foreldre eller andre voksne har prøvd å tvinge noe på barna som har blitt til smerte for dem. De har misbrukt sin makt som voksne, og fått barna til å føle at de ikke er gode nok dersom ikke de gjør de "riktige, kristne" tingene. Kanksje det er godt ment, kanskje det er frykt som driver disse voksne - frykt for at ikke barna skal følge Jesus og gå fortapt. Men da stoler man ikke på Gud. Man tar jobben fra Gud og forsøker å gjøre den selv, og det pleier aldri å gå bra. Det viktigste og beste man kan gi sine barn, er å leve nær Jesus selv, slik at det kan bli god frukt som barna nyter godt av. Da vil det bli attraktivt, og de som er rundt oss vil ønske det samme som vi har.

Det er trist at mennesker, gjennom hele historien, har brukt bibelen som et maktmiddel. Man har påført mennesker frykt og på denne måten fått andre til å følge ens egen pipe. Det har vært gjort ufattelig mye urett mot mennesker i kristenhetens navn. Men ingenting av dette har Jesus skrevet under på. Jeg tror han gråter når han ser at folk skremmes bort fra ham, istedenfor å bli elsket nærmere ham.

Gud er kjærlighet. Hos ham er der ingen fordømmelse. La meg være en formidler av Guds godhet og nåde, og ikke av en pekefinger som mennesker har tillagt ham.

David

I andre Samuelsbok kap. 6 kan vi lese om da paktens ark kom tilbake til Jerusalem. Som vi kan lese gjennom Israelfolkets historie, var paktens ark ensbetydende med Guds nærvær. Den ble oppbevart i det aller helligste, og presten som fikk gå inn dit tilbrakte tid sammen med Gud. Dette var grunnen til at David danset av glede da paktens ark ble brakt tilbake til Jerusalem.

I vår tid er det heldigvis slik at vi alle kan komme inn i Guds nærvær, fordi Jesus gjorde dette mulig da han døde på korset, og forhenget i tempelet (inn til det aller helligste) revnet.

Selv har jeg opplevd perioder i livet der jeg har følt det som om Gud ikke var nær. Det er valg og omstendigheter i livet som gjør at man selv trør ut av Guds nærvær - Han har vært der hele tiden - men man slipper inn forstyrrende elementer så man "skyver Gud bort". Spesielt i en periode levde jeg fullstendig uten å kjenne Guds styrke i mitt liv. Jeg hadde tatt valg som jeg skammet meg over, som fikk katastrofale konsekvenser, og jeg trodde ikke Gud ville ha noe med meg å gjøre. Da jeg endelig fikk ryddet opp og våget å nærme meg Gud igjen, var det som å få livet i gave en gang til. Jeg følte at jeg gikk fra å være død til å bli levende. Og gleden var ubeskrivelig.

David danset av glede. Jeg danset ikke akkurat, men jeg oppførte meg, i likhet med David, litt merkelig i manges øyne. Fremdeles er det nok mange som synes jeg er rar og unormal, for jeg liker å dele min glede, og det er det ikke alle som liker. Davids egen hustru Mikal foraktet David i hans glede over å ha fått arken tilbake. Jeg ser Mikal som et bilde på andre mennesker, kanskje spesielt kristne, som ikke helt tåler at mennesker "tar av" i sin glede over Jesus. Det som skjedde med henne var at hun forble barnløs til sin dødsdag. Likedan vil man bli ufruktbare i sitt liv/kristenliv dersom man pirker på andre, og synes enkelte har en "feil" måte å være kristen på. Det finnes ingen oppskrift på hvordan en kristen skal være, og Jesus ser til hjertet, ikke til masker, innøvde fraser og uniformering.

Jeg vil glede meg over andres glede, selv om de kanskje ikke viser den på samme måte som jeg selv ville gjort. Og jeg må passe meg så jeg ikke blir en "kristen-politi" som tror jeg har svarene på hva som er riktig oppførsel.

Og det viktigse av alt er at Guds liv vises i våre liv, at det merkes på oss at vi har fått frihet og glede, og at vi viser Jesu kjærlighet til andre mennesker.