Små og store gleder

Hva gjør meg glad? Først og fremst gleder jeg får gjennom å være sammen med andre mennesker, men også små ting i hverdagen som lyser opp hjemmet. For eksempel:

En sofapute som er kjøpt her.



Eller en gammel krakk som har fått nytt trekk fra Marimekko.


Eller et par nye skåler fra Pip Studio.




Men hva er det som gjør at en bolig blir til et hjem? Det er ikke ting og tang; man kan kjøpe de fineste møbler og pyntesaker som finnes, men allikevel ikke ha et hjem. Kjærlighet, barn, liv og røre gir følelsen av å ha et hjem. Det å ha noen å pynte for, noen å lage mat til, noen å være glad i, det er det som betyr noe. En liten gutt som sier at han er glad i meg. En fjortis som setter seg for å skravle om kvelden. To utflyttede døtre som kommer hjem til mamma og som prater i munnen på hverandre og er glade for å være samlet. Da har man virkelig et hjem.

Helse

Da var det tid for et nytt innlegg på bloggen min. Det er år og dag siden sist, jeg har ikke kommet ordentlig i gang med denne hobbyen, for jeg vet ikke helt hva jeg har lyst til å skrive om. En ting vet jeg: Jeg ønsker å formidle håp i hverdagen, å spre optimisme og glede der det kanskje ikke finnes så mye håp igjen.

Mitt eget liv har ikke vært en dans på roser akkurat. Jeg har opplevd mye som har gjort vondt, både påført av andre og på grunn av valg jeg selv har gjort. Mange ganger har jeg hatt lyst til å gi opp, jeg har vært så sliten og motløs at jeg nesten ikke har øynet noe håp. Men det jeg har lært mer og mer med årene er at man har det mye bedre med seg selv om man er positiv, uansett hvordan omstendighetene måtte være.

Det nytter ikke å furte og være sur, det er vondt å være bitter og bære nag til andre mennesker, og man får dårlig helse av å være pessimist. Gjennom alle situasjoner kan man lære noe, og etter all slags smerte kan man få noe dyrebart og godt.

Haukeli

Tur i fjellet: Legedom for kropp og sjel. Kommer man seg regelmessig ut i naturen, vil man merke det både psykisk og fysisk. Det slår både psykologer og fysioterapauter :)

Sårede mennesker

Mange mennesker er forvirret og desillusjonerte på grunn av personer som har representert Jesus på en feil måte. Jeg snakker stadig med folk som aldri kunne tenke seg å bli en kristen, fordi de har møtt bud og regler, pekefingre og fordømmelse, synd og skam hos de som egentlig skulle vist dem hvem Jesus er. Man kan også lese om dette i bøker og media; noen har til og med tatt skrittet fullt ut i den motsatte retning, og blitt ateister.

Den Jesus jeg kjenner kommer ikke med pekefingeren for å arrestere meg hver gang jeg dummer meg ut og ikke klarer å leve som jeg burde. Nei, han kommer med to åpne armer, som bare ønsker å omfavne meg og gi meg kjærlighet. Mange kan innvende mot det jeg sier her, og argumentere med at "da blir det ingen omvendelse, dersom man bare viser kjærlighet og ingen formaning". Dersom du vet at du formaner i kjærlighet, og at du har vunnet vedkommendes tillit før du åpner munnen, så er det riktig å snakke hverandre til rette. Men om man formaner fordi man har gjort det til sitt "kall" å gå rundt og finne andres feil, så er det best man holder munn og feier for egen dør.

For min del har jeg opplevd at det aller viktigste har vært å se at jeg er god nok, at jeg er verdifull og elsket med en evig kjærlighet. Når jeg har fått oppleve dette, har det gitt god frukt - helt av seg selv. Jeg har ikke behøvd å streve for at frukten skulle komme, like lite som et epletre trenger streve for at det skal komme epler - de bare kommer av seg selv, så sant vekstforholdene ligger til rette for det. Det vi først og fremst må gi til våre medmennesker er muligheten til å se sin verdi, å se hvem de er i Kristus. Ren og rettferdig, tilgitt og elsket. Klarer vi å peke på det, så vil ting begynne å skje rett foran øynene våre.

Dersom vi får Den Hellige Ånd, vil han overbevise oss om synd som vi bør vende oss bort fra. (Joh. 16, 8).

Det er også veldig godt å vite at Gud har satt opp en måte for oss å leve på, gjennom sitt ord, for at vi skal ha et best mulig liv. Han har ikke satt opp en masse bud og regler for å kunne sitte og følge med om vi holder dem, og bli sint og streng når ikke vi klarer det. Nei, det er fordi han elsker oss at han har gitt oss oppskrifter på gode løsninger. Hvorfor gir vi som foreldre, gode råd til våre barn? Fordi vi regner med at det er de beste løsningene for dem, og fordi vi håper at de vil bli spart for smerte ved å følge våre råd. Slik er det også med Bibelen; Gud vet vårt beste, og har skrevet gode tips og råd til alle livets valg og situasjoner. Vi er fri til å følge dem eller ei, men vi får det godt dersom vi hører på hans råd.

Mange har vokst opp med religiøsitet. Foreldre eller andre voksne har prøvd å tvinge noe på barna som har blitt til smerte for dem. De har misbrukt sin makt som voksne, og fått barna til å føle at de ikke er gode nok dersom ikke de gjør de "riktige, kristne" tingene. Kanksje det er godt ment, kanskje det er frykt som driver disse voksne - frykt for at ikke barna skal følge Jesus og gå fortapt. Men da stoler man ikke på Gud. Man tar jobben fra Gud og forsøker å gjøre den selv, og det pleier aldri å gå bra. Det viktigste og beste man kan gi sine barn, er å leve nær Jesus selv, slik at det kan bli god frukt som barna nyter godt av. Da vil det bli attraktivt, og de som er rundt oss vil ønske det samme som vi har.

Det er trist at mennesker, gjennom hele historien, har brukt bibelen som et maktmiddel. Man har påført mennesker frykt og på denne måten fått andre til å følge ens egen pipe. Det har vært gjort ufattelig mye urett mot mennesker i kristenhetens navn. Men ingenting av dette har Jesus skrevet under på. Jeg tror han gråter når han ser at folk skremmes bort fra ham, istedenfor å bli elsket nærmere ham.

Gud er kjærlighet. Hos ham er der ingen fordømmelse. La meg være en formidler av Guds godhet og nåde, og ikke av en pekefinger som mennesker har tillagt ham.

David

I andre Samuelsbok kap. 6 kan vi lese om da paktens ark kom tilbake til Jerusalem. Som vi kan lese gjennom Israelfolkets historie, var paktens ark ensbetydende med Guds nærvær. Den ble oppbevart i det aller helligste, og presten som fikk gå inn dit tilbrakte tid sammen med Gud. Dette var grunnen til at David danset av glede da paktens ark ble brakt tilbake til Jerusalem.

I vår tid er det heldigvis slik at vi alle kan komme inn i Guds nærvær, fordi Jesus gjorde dette mulig da han døde på korset, og forhenget i tempelet (inn til det aller helligste) revnet.

Selv har jeg opplevd perioder i livet der jeg har følt det som om Gud ikke var nær. Det er valg og omstendigheter i livet som gjør at man selv trør ut av Guds nærvær - Han har vært der hele tiden - men man slipper inn forstyrrende elementer så man "skyver Gud bort". Spesielt i en periode levde jeg fullstendig uten å kjenne Guds styrke i mitt liv. Jeg hadde tatt valg som jeg skammet meg over, som fikk katastrofale konsekvenser, og jeg trodde ikke Gud ville ha noe med meg å gjøre. Da jeg endelig fikk ryddet opp og våget å nærme meg Gud igjen, var det som å få livet i gave en gang til. Jeg følte at jeg gikk fra å være død til å bli levende. Og gleden var ubeskrivelig.

David danset av glede. Jeg danset ikke akkurat, men jeg oppførte meg, i likhet med David, litt merkelig i manges øyne. Fremdeles er det nok mange som synes jeg er rar og unormal, for jeg liker å dele min glede, og det er det ikke alle som liker. Davids egen hustru Mikal foraktet David i hans glede over å ha fått arken tilbake. Jeg ser Mikal som et bilde på andre mennesker, kanskje spesielt kristne, som ikke helt tåler at mennesker "tar av" i sin glede over Jesus. Det som skjedde med henne var at hun forble barnløs til sin dødsdag. Likedan vil man bli ufruktbare i sitt liv/kristenliv dersom man pirker på andre, og synes enkelte har en "feil" måte å være kristen på. Det finnes ingen oppskrift på hvordan en kristen skal være, og Jesus ser til hjertet, ikke til masker, innøvde fraser og uniformering.

Jeg vil glede meg over andres glede, selv om de kanskje ikke viser den på samme måte som jeg selv ville gjort. Og jeg må passe meg så jeg ikke blir en "kristen-politi" som tror jeg har svarene på hva som er riktig oppførsel.

Og det viktigse av alt er at Guds liv vises i våre liv, at det merkes på oss at vi har fått frihet og glede, og at vi viser Jesu kjærlighet til andre mennesker.

TAKK

Takk for barna, spesielt når de er glade, men også ellers. Takk for følelsen av å høre sammen, ha noen å være glad i, barn som deler gleder og sorger med meg, og takk for at jeg noen ganger klarer å bidra med trøst og lindring, eller heiarop og oppmuntring.

Takk for at vi alle får være friske, at vi har klær og mat, mulighet for å ta utdannelse, bor i et land der vi kan legge oss trygt om kvelden, og takk for at jeg får lov å være mamma.

Takk for tull og tøys, for de små, gode øyeblikkene som aldri kommer tilbake. Takk for at jeg lærer av barna at "nå er det nå"; å leve i nuet. Takk for at når en liten gutt stopper for å studere maurene, er det bare det som betyr noe, det er viktig, og alt annet kan vente.

Takk for en sløv, deilig sommerdag med en god bok og en kopp nypresset kaffe. Takk for grillmat og gode venner på besøk. Takk for en is i varmen, en tur på stranden med kjeks som blir fulle av sand.



Takk for drømmer og håp, kjærlighet og lengsel. Takk for troen på at ting kan bli bedre når det ser mørkt ut. Takk for gode mennesker, ekte mennesker, som bare vil godt. Takk for minner om en barndom med sommerkjole, barbeint på plenen med gode lukter og glade voksne. Takk for evnen til å gjemme og ta vare på alle vakre øyeblikk i hjertet, og "glemme" de vonde.


Takk for livet!

DØM IKKE ETTER DET DERE SER!

På fødeavdelingen på sykehuset ligger to nyfødte gutter, side om side i de små sengene sine. De har kommet til verden samme dag, og mødrene deres deler rom på avdelingen. Begge to er uskyldige og hjelpeløse, fullstendig avhengig av at andre tar seg av dem og dekker alle deres behov.




Lille Marius sin mamma er lykkelig. Hun og mannen har ventet på dette barnet. De har gode, trygge jobber, hus, bil, god økonomi, i det hele tatt ligger alt til rette for det nye familiemedlemmet. På nattbordet hennes står det så mange blomstervaser at det nesten ikke er plass til dem alle. Babyen har fått haugevis av bamser, klær og andre gaver. De har hatt besøk av stolte besteforeldre, tanter og onkler i tillegg til at barnets pappa er der så mye han kan. De gleder seg til å reise hjem og starte livet sammen med Marius.




Thomas sin mamma ligger på det samme rommet. Hun gråter når ingen ser henne. Faren til Thomas er forlengst forsvunnet ut av livet deres, og han har ingen interesse av å treffe sin nyfødte sønn. Morens foreldre kommer ikke på besøk. De synes datteren har tatt så mange feil valg i livet, havnet i så mye trøbbel, at de har gitt henne opp. Spesielt ille ble det for dem da hun skulle bære frem et barn som ikke har en far og ingen fremtid. Thomas og mamma er helt alene i verden. Hun elsker gutten sin, men hun er livredd for fremtiden.




Marius vokser opp i et trygt og godt hjem. Han gjør det godt på skolen, han er sosial, flink i idrett og populær blant vennene og etter hvert hos jentene. Han får seg en god utdannelse, en godt betalt jobb, han gifter seg med sin kjæreste gjennom mange år og de har det stabilt og godt.




Thomas derimot får en turbulent oppvekst. Hans mor føler seg ensom og redd, og havner i armene på feil menn. Det er stadig bråk og uro i hjemmet deres. Noen av mennene er voldelige, både mot moren og Thomas. Inni Thomas blir det mer og mer hardt. Som barn hadde han et mykt hjerte og han trodde alltid ting skulle bli bedre, han tviholdt på håpet. Men med årene forsvant håpet fordi han forsto at ting ikke kom til å bli bedre. Hans mor ble mer og mer trist og likegyldig, og Thomas gjorde som han ville. Han havnet i trøbbel, fikk venner som ruset seg og livet gikk fort nedforbakke.




En dag er Marius ute og går tur sammen med sin lille familie. Han er tilfreds med livet, det er slett ikke verst å leve tenker han. Men han synes det er ille å se alle rusmisbrukerne som ødelegger gatebildet. De tigger penger og plager andre mennesker. "De har valgt rusen, jeg har valgt å ikke ruse meg, så enkelt er det, og da får de ta konsekvensene av sine valg" tenker Marius. "Jeg har gjort fornuftige valg i livet, mens de har valgt annerledes og nå kan de takke seg selv. I tillegg snylter de på mine skattepenger og er kun en byrde, en pest og en plage for oss som vil leve ordentlig og ha fred og ro." Thomas sitter på gaten, han har en kopp foran seg med teksten: "Jeg er narkoman, vil du hjelpe meg med noen kroner?" Idet Marius går forbi sender han Thomas et blikk fylt av forakt. Thomas fikk stadig disse blikkene, men han ble aldri vant til det. Det var like vondt hver gang. Idet Marius passerer Thomas, hvisket han en kommentar til sin kone, og de ler godt mens de går videre.




Neste dag var Thomas sin siste dag i denne verden. Overdose. Et uhell kanskje? Eller med vilje fordi han ikke orket mer? Thomas hadde fått fred ihvertfall, nå var han hjemme i himmelen hvor ingen foraktet ham. Jesus så aldri en skitten, plagsom rusmisbruker. Han så den lille babyen som kom til verden, et barn han elsket og hadde gitt sitt liv for. Og han elsket ham like mye, uansett hvordan livet hans var. Han så bare sin elskede gutt. Og han forsto hvorfor alt hadde gått så galt. Han så at Thomas aldri hadde hatt en sjans til noe annet liv. Han hadde ingen valg. For Marius derimot var alt tilrettelagt fra han kom til verden. Det var ikke Marius sin fortjeneste at han fikset livet. Og det var ikke Thomas sin feil at det gikk så galt. De kom til verden helt like, uskyldige og hjelpeløse, fullstendig overlatt til de som skulle gi dem omsorg.




"Døm ikke etter det dere ser" står det i Bibelen. Gud forstår, han ser bak tingene, han ser hvorfor ting har blitt som det har blitt, hva andre har påført uskyldige mennesker, og han elsker alle med samme kjærlighet. For Gud er det ingen forskjell på Thomas og Marius. Han er ikke mer fornøyd med Marius fordi han gjorde det beste ut av livet. Og det smerter Jesus å høre hver gang noen håner og forakter et av hans elskede barn.




La oss ikke dømme, men respektere alle mennesker like mye. Kong Salomo og Jørgen Hattemaker stiller likt når de en dag skal stå ansikt til ansikt med sin Skaper.

Hopp av glede!

Tross alt, så er det godt å være til. Jeg sier tross alt, for er det noe jeg har prøvd i livet, så er det motgang og nederlag. Men det som er så fantastisk med oss mennesker, er at dersom man unngår å bli bitter og holde fast på smerten, så gjør motgangen at vi blir sterkere, gladere, klokere og mer takknemlig over alt som er godt i livet.

Tell velsignelser, ikke forbannelser. Takk Gud for lyset istedenfor å forbanne mørket. Midt i all trengsel er det ingen trengsel, for når vi har kommet gjennom og ut på den andre siden, er det som om ikke noe av det vonde skulle ha hendt oss i det hele tatt. Akkurat som når en kvinne føder; når fødselen er over er det bare glede og all smerte er glemt. Midt i smerten og i kampene våre kan vi holde fast i håpet og vissheten om at Gud fører oss gjennom og gjør oss sterkere gjennom smerten.

Psykologer er bra å ha, veldig mange av dem gjør en fantastisk jobb og hjelper oss ofte å se ting klarere. Problemet er som regel at de har diagnosen, de har de rette ordene for det vi sliter med, men de har ikke svaret. De har ikke Jesus. Det kan i øyeblikket gjøre godt å høre at et menneske forstår oss og setter ord på ting for oss, men livet blir liksom ikke så mye bedre allikevel. Vi blir ikke fri. "Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri" står det i Bibelen. Et annet sted står det: "Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri" Jesus viser oss sannheten om alle ting i våre liv. Sannheten om hvorfor vi tar feil valg, hvorfor vi er såret, hvorfor vi sitter fast i diverse hengemyrer. Og når han viser oss sannheten omkring disse tingene, og viser oss hvor utgangen er, da blir vi virkelig fri. Og vi opplever en frihet som er permanent og som ingen kan ta fra oss.

Så gå til han som har skapt deg, som har satt deg sammen og vet hvordan alt i deg fungerer, både fysisk og mentalt. Han vet hva som trykker deg ned og holder deg i fangenskap. Og han vet hva du trenger for å la Ham bryte lenkene og sette deg fri. Virkelig fri! Og hopp og dans av glede, for vi har en Far i himmelen som elsker sine barn, og ønsker å se oss leke og fryde oss som de barna vi er skapt til å være.